Kontakt administrator

Einar Antonsen

22.09.1956 - 24.12.2022

Minnetale

Å stå her i dag å skulle holde et minneord om pappa føles helt feil. Det e vanskelig å forstå at han ikke e mer, og at han ikke kommer til å ringe bare for å sjekke at vi e i live eller lufte den neste planen for utvidelse av hytta eller drømmen om en ny ferie. Det kommer nok til å ta litt tid å godta at en som va så sterk å levanes som han va, ikke lenger e blant oss. 
Som presten sa så va Pappa opprinnelig fra Honningsvåg. Han vokste opp i fjærsteinan der, og brukte å si at han overlevde det med et nødskrik. Han va en unge med mye energi og på den tida va det ikke nå som het sikkerhetsbelter eller avsperra byggeplasser. Før pappa var 12 hadde han omtrent ramla ned fra alt som kunne klatres på i mils omkrets - til farmor sin store fortvilelse. 
Som tenåring flytta familien til Alta, og som tenåringer flest forelska han seg. 3 ganga. Først i håndballen, så i Altaelva og så i ho mamma. I den rekkefølgen. Prioriteringa ble nok bytta om på etter hvert, og i tillegg skulle jo vi ungan komme til å konkurrere om gunsten. 
I 1982 bygde dem huset på tangen, ved siden av mamma sine foreldre og midt i Tangenriket. Der fikk han bo mellom 2 elver, og der hadde vi våres oppvekst. Han fant seg godt til rette der, og ble tatt godt imot av bestemor og bestefar, og resten av mamma sin utvida familie. 
Pappa va vant med å holde et hus i orden, han likte ikke rot, og der fant han jo mildt sagt en likesinna i ho mamma. Det har aldri stått en kopp på bordet over natta hjemme hos dem... 
Æ vil si at det va et nokså likestilt hjem, selv om ho mamma definitivt hadde hovedansvaret. For oss ungan va det like naturlig at mamma la belegg i gangen som at pappa stekte fiskekakan. I ettertid har æ jo skjønt at det kanskje ikke va normalen i alle hjem, men sånn hadde nu vi det og det e æ jo litt stolt av i dag. 
Våres barndomshjem va et kjærlig hjem. Pappa og mamma holdt hverandre i hendene på ferie og dem kyssa hverandre velkommen hjem. Dem passa på hverandre, og dem passa i lag. Når vi va små va pappa mye borte. Det va linjer som skulle bygges i diverse fjordstrøk i fylket, det va handball som skulle spilles i helgan og på sommern va det laks som skulle fiskes, eller roes i land. Mamma sin tålmodighet ga pappa friheten til å holde på med det han elska, og æ trur han elska ho enda mer for det.
De siste åran har dem hatt masse tid til hverandre, på hytta i Autsi nesten hver helg og på ferietura i lag bare dem to eller med venna og familie. Dem hadde store plana for livet, mange flere plassa å besøke og ting dem ville gjøre. Å se kor fint dem hadde det i lag, etter alle de her åran, har vært en trygghet for meg og Eivind. Spesielt godt va det når vi mista Kjetil, å vite at dem kunne lene seg på hverandre i sorgen.   
Nu e det ikke sånn at æ skal stå her å male et bilde av en mild og rolig mann, for det e det ingen som sitt her i dag som ville ha trudd på. Han pappa hadde vel det man i dag kalle for en tydelig måte å kommunisere på. Han sa klart ifra ka han mente, og han kunne virke ganske kvass på mange. Æ bruke å fleipe med folk om at æ har fått kjeft hele livet. Og for dokker som sitt her i kirka i dag så trur æ dokker skjønne utmerket godt ka æ mene. Våres pappa va god å kjefte. Men det va på en måte ikke kjeft, det va bare hannes måte å reagere på. Han gikk fort opp, og så gikk han like fort ned. Og bak ordan lå det kjærlighet. En underforstått beskjed om at han va glad i oss og bekymra for oss og bare ville at vi skulle ha det bra og tenke gjennom ka vi gjor. Han ble like fort sint som han ble blid igjen, og han sa alltid nei først og ja etterpå. Eivind brukte som liten å stå i vinduet med skjelveleppa og våte øya å stirre etter pappa mens han kjørte ned til bygda. Da snudde han ved postkassa, kom inn igjen å sa de magiske ordan: Ja bli nu med da! og da æ engang snakka om å begynne på svingkurs så fnøys han bare: sving, det danse man nemlig med hjerte fikk æ beskjed om. 

Tøff uttapå, myk inni. Sånn va våres pappa. 
Han va vel som de fleste av sin generasjon ikke så veldig god på å uttrykke følelsan sine med ord, men det han ikke kunne si, det viste han gjennom handling. I voksen alder har æ flere ganga konkludert med at det ligg mye kjærlighet i de praktiske tingan, å dem fiksa han gjerne. Hvis det også betydde at han fikk lov å krangle litt med en bilforhandler, eller en anna leverandør av nå slag, da va han godt fornøyd. For å si det sånn, han va aldri på ferie uten å forhandle til seg et bedre rom minst en gang.  
Når vi hadde trengte hjelp så stilte han alltid opp. Gjerne kl 7 på mårran, for da hadde jo han vært våken i timevis å mente at nu fikk det være nok somling på oss andre. Sånn va han hele livet. Han hadde bare 2 gir. Full fart, og brå stopp. Det betydde i praksis at når han satt seg ned, så sovna han. Og når man sover fra kl 8 på kvelden, så våkne man jo gjerne kl 5 på mårran. Når vi va liten huske æ godt at han brukte å bli utålmodig i helgan sånn rundt kl 7, så da kom han tilfeldigvis inn på rommet til meg å lillebror, skrudde på taklyset å lata som at han skulle hente nå klær i skapet. Lillebror våkna, og på den måten fikk han selskap. Da va det frokostpølse på bensinstasjon og vekkerunde til kompisan. Man kan jo ikke sove bort dagen! Det sitt nok flere her i salen som huske en kaffetørst Einar som banka på døra med Kjetil på slep altfor tidlig på lørdags mårran.  
I sommer kom vi oss endelig på storfamilieferien vi planla i 2020. Pappa ville ha oss alle med på cruise, og vi hadde en fantastisk uke i lag i middelhavet. Både store og små sitt igjen med masse gode minner. Pappa elska å reise, men det skulle man egentlig ikke tru for han bekymra seg fra den dagen han bestilte billetten, til han kom hjem. Alt kunne gå galt, man kunne miste flyet og boardingkortan og internett kunne man i alle fall ikke stole på. det måtte være utskrift på papir, av alt. Når vi rømte fra Tsunamien i 2004 så tok han pappa med passan! Vi andre prioriterte drikkevann. 
Vi snakke altså her om en mann som aldri har vært for sein til nåkka i hele sitt liv. Han va notorisk så tidlig ute at de som kom tidsnok følte dem va 20 minutter for seint. Det e jo forsåvidt en god egenskap. Bortsett fra når man skal på reise og bor i Alta, for det e faktisk ingen grunn i hele verden til å sitte 2 og en halv time på Alta lufthavn. Vi brukte å være på flyplassen før SASen tok av fra Oslo! Vi brukte å fleipe mye med ham om det, og da humra han litt forlegen, og va like stressa neste gang. 
Han va sånn. Bekymra til det motsatte va bevist, men likevel ikke redd for å gjøre det han hadde lyst til. Det e jo ganske modig vil æ si. Første gang vi reiste til syden snakka hverken han eller mamma engelsk. Æ måtte være tolk. Æ glemme aldri dagen vi gikk forbi et skilt i Thailand som det stod Language school på, å pappa sir: se, dem har landbruksskole her også! Det skulle imidlertid ikke gå mange år før han kunne føre en samtale flytanes på engelsk aleina. Det e klart, kordan får man klaga på rommet hvis man ikke kan språket?  
Så han va en tøffing, gikk på med gøts, han skulle reise, han kasta seg hodestups inn i duella på håndballbanen, han kjørte fort med bilen og med scootern, og han sa i fra tydelig når han opplevde ting som urettferdig. 
Pappa va utrolig stolt av og glad i barnebarna sine. De første kom bare året etter at Kjetil døde, og va en stor trøst, men nok også en litt vanskelig påminnelse om minstegutten som va borte. Han likte å gi dem gava, han va med å så på håndball og fotball og hvis han fikk fyre i stampen på hytta å bade med dem så va det kjempe stas. Våres store sorg e at han ikke fikk tida til å lære dem å elske elva og naturen på den måten han gjorde, og at dem ikke skal få ha en bestefar som skryt å lyg om sitt liv som håndballspiller og honningsvåging og scootermann og alt som va gøy og litt ulovlig.
De siste åran har det vært betraktelig mindre håndball og fisking. Kroppen til pappa va godt brukt, og det har vært flere operasjona på skulder, knær, rygg, ja æ vet ikke ka. Mitt kjære søskenebarn brukte å si at når onkelen døde så måtte han sendes inn til medisinstudiet som forskningsobjekt. Det skal nemlig ikke være mulig å bruke kroppen så hardt og fremdeles fungere. Men han ga seg jo ikke. Insisterte på å være med på både oldboysturnering og elvefiske. Klatra på hyttetaket for å måkke sne, rodde elvebåt, kjørte scooter, klatra i stolpa og røyka som en skorstein. Det va alltid nåkka på gang. Livet skulle leves til det fulle! 
Men så, på julaften, på ferie i Thailand, ble det brå stopp. 
Når man tenke på det, e det vel ikke så overraskanes at du skulle gå på den måten kjære pappa, men for en gangs skyld kunne du kanskje kommet litt for seint? 

Å stå her i dag å skulle holde et minneord om pappa føles helt feil. Det e vanskelig å forstå at han ikke e mer, og at han ikke kommer til å ringe bare for å sjekke at vi e i live eller lufte den neste planen for utvidelse av hytta eller drømmen om en ny ferie. Det kommer nok til å ta litt tid å godta at en som va så sterk å levanes som han va, ikke lenger e blant oss. Som presten sa så va Pappa opprinnelig fra Honningsvåg. Han vokste opp i fjærsteinan der, og brukte å si at han overlevde det med et nødskrik. Han va en unge med mye energi og på den tida va det ikke nå som het sikkerhetsbelter eller avsperra byggeplasser. Før pappa var 12 hadde han omtrent ramla ned fra alt som kunne klatres på i mils omkrets - til farmor sin store fortvilelse. Som tenåring flytta familien til Alta, og som tenåringer flest forelska han seg. 3 ganga. Først i håndballen, så i Altaelva og så i ho mamma. I den rekkefølgen. Prioriteringa ble nok bytta om på etter hvert, og i tillegg skulle jo vi ungan komme til å konkurrere om gunsten. I 1982 bygde dem huset på tangen, ved siden av mamma sine foreldre og midt i Tangenriket. Der fikk han bo mellom 2 elver, og der hadde vi våres oppvekst. Han fant seg godt til rette der, og ble tatt godt imot av bestemor og bestefar, og resten av mamma sin utvida familie. Pappa va vant med å holde et hus i orden, han likte ikke rot, og der fant han jo mildt sagt en likesinna i ho mamma. Det har aldri stått en kopp på bordet over natta hjemme hos dem... Æ vil si at det va et nokså likestilt hjem, selv om ho mamma definitivt hadde hovedansvaret. For oss ungan va det like naturlig at mamma la belegg i gangen som at pappa stekte fiskekakan. I ettertid har æ jo skjønt at det kanskje ikke va normalen i alle hjem, men sånn hadde nu vi det og det e æ jo litt stolt av i dag. Våres barndomshjem va et kjærlig hjem. Pappa og mamma holdt hverandre i hendene på ferie og dem kyssa hverandre velkommen hjem. Dem passa på hverandre, og dem passa i lag. Når vi va små va pappa mye borte. Det va linjer som skulle bygges i diverse fjordstrøk i fylket, det va handball som skulle spilles i helgan og på sommern va det laks som skulle fiskes, eller roes i land. Mamma sin tålmodighet ga pappa friheten til å holde på med det han elska, og æ trur han elska ho enda mer for det. De siste åran har dem hatt masse tid til hverandre, på hytta i Autsi nesten hver helg og på ferietura i lag bare dem to eller med venna og familie. Dem hadde store plana for livet, mange flere plassa å besøke og ting dem ville gjøre. Å se kor fint dem hadde det i lag, etter alle de her åran, har vært en trygghet for meg og Eivind. Spesielt godt va det når vi mista Kjetil, å vite at dem kunne lene seg på hverandre i sorgen. Nu e det ikke sånn at æ skal stå her å male et bilde av en mild og rolig mann, for det e det ingen som sitt her i dag som ville ha trudd på. Han pappa hadde vel det man i dag kalle for en tydelig måte å kommunisere på. Han sa klart ifra ka han mente, og han kunne virke ganske kvass på mange. Æ bruke å fleipe med folk om at æ har fått kjeft hele livet. Og for dokker som sitt her i kirka i dag så trur æ dokker skjønne utmerket godt ka æ mene. Våres pappa va god å kjefte. Men det va på en måte ikke kjeft, det va bare hannes måte å reagere på. Han gikk fort opp, og så gikk han like fort ned. Og bak ordan lå det kjærlighet. En underforstått beskjed om at han va glad i oss og bekymra for oss og bare ville at vi skulle ha det bra og tenke gjennom ka vi gjor. Han ble like fort sint som han ble blid igjen, og han sa alltid nei først og ja etterpå. Eivind brukte som liten å stå i vinduet med skjelveleppa og våte øya å stirre etter pappa mens han kjørte ned til bygda. Da snudde han ved postkassa, kom inn igjen å sa de magiske ordan: Ja bli nu med da! og da æ engang snakka om å begynne på svingkurs så fnøys han bare: sving, det danse man nemlig med hjerte fikk æ beskjed om. Tøff uttapå, myk inni. Sånn va våres pappa. Han va vel som de fleste av sin generasjon ikke så veldig god på å uttrykke følelsan sine med ord, men det han ikke kunne si, det viste han gjennom handling. I voksen alder har æ flere ganga konkludert med at det ligg mye kjærlighet i de praktiske tingan, å dem fiksa han gjerne. Hvis det også betydde at han fikk lov å krangle litt med en bilforhandler, eller en anna leverandør av nå slag, da va han godt fornøyd. For å si det sånn, han va aldri på ferie uten å forhandle til seg et bedre rom minst en gang. Når vi hadde trengte hjelp så stilte han alltid opp. Gjerne kl 7 på mårran, for da hadde jo han vært våken i timevis å mente at nu fikk det være nok somling på oss andre. Sånn va han hele livet. Han hadde bare 2 gir. Full fart, og brå stopp. Det betydde i praksis at når han satt seg ned, så sovna han. Og når man sover fra kl 8 på kvelden, så våkne man jo gjerne kl 5 på mårran. Når vi va liten huske æ godt at han brukte å bli utålmodig i helgan sånn rundt kl 7, så da kom han tilfeldigvis inn på rommet til meg å lillebror, skrudde på taklyset å lata som at han skulle hente nå klær i skapet. Lillebror våkna, og på den måten fikk han selskap. Da va det frokostpølse på bensinstasjon og vekkerunde til kompisan. Man kan jo ikke sove bort dagen! Det sitt nok flere her i salen som huske en kaffetørst Einar som banka på døra med Kjetil på slep altfor tidlig på lørdags mårran. I sommer kom vi oss endelig på storfamilieferien vi planla i 2020. Pappa ville ha oss alle med på cruise, og vi hadde en fantastisk uke i lag i middelhavet. Både store og små sitt igjen med masse gode minner. Pappa elska å reise, men det skulle man egentlig ikke tru for han bekymra seg fra den dagen han bestilte billetten, til han kom hjem. Alt kunne gå galt, man kunne miste flyet og boardingkortan og internett kunne man i alle fall ikke stole på. det måtte være utskrift på papir, av alt. Når vi rømte fra Tsunamien i 2004 så tok han pappa med passan! Vi andre prioriterte drikkevann. Vi snakke altså her om en mann som aldri har vært for sein til nåkka i hele sitt liv. Han va notorisk så tidlig ute at de som kom tidsnok følte dem va 20 minutter for seint. Det e jo forsåvidt en god egenskap. Bortsett fra når man skal på reise og bor i Alta, for det e faktisk ingen grunn i hele verden til å sitte 2 og en halv time på Alta lufthavn. Vi brukte å være på flyplassen før SASen tok av fra Oslo! Vi brukte å fleipe mye med ham om det, og da humra han litt forlegen, og va like stressa neste gang. Han va sånn. Bekymra til det motsatte va bevist, men likevel ikke redd for å gjøre det han hadde lyst til. Det e jo ganske modig vil æ si. Første gang vi reiste til syden snakka hverken han eller mamma engelsk. Æ måtte være tolk. Æ glemme aldri dagen vi gikk forbi et skilt i Thailand som det stod Language school på, å pappa sir: se, dem har landbruksskole her også! Det skulle imidlertid ikke gå mange år før han kunne føre en samtale flytanes på engelsk aleina. Det e klart, kordan får man klaga på rommet hvis man ikke kan språket? Så han va en tøffing, gikk på med gøts, han skulle reise, han kasta seg hodestups inn i duella på håndballbanen, han kjørte fort med bilen og med scootern, og han sa i fra tydelig når han opplevde ting som urettferdig. Pappa va utrolig stolt av og glad i barnebarna sine. De første kom bare året etter at Kjetil døde, og va en stor trøst, men nok også en litt vanskelig påminnelse om minstegutten som va borte. Han likte å gi dem gava, han va med å så på håndball og fotball og hvis han fikk fyre i stampen på hytta å bade med dem så va det kjempe stas. Våres store sorg e at han ikke fikk tida til å lære dem å elske elva og naturen på den måten han gjorde, og at dem ikke skal få ha en bestefar som skryt å lyg om sitt liv som håndballspiller og honningsvåging og scootermann og alt som va gøy og litt ulovlig. De siste åran har det vært betraktelig mindre håndball og fisking. Kroppen til pappa va godt brukt, og det har vært flere operasjona på skulder, knær, rygg, ja æ vet ikke ka. Mitt kjære søskenebarn brukte å si at når onkelen døde så måtte han sendes inn til medisinstudiet som forskningsobjekt. Det skal nemlig ikke være mulig å bruke kroppen så hardt og fremdeles fungere. Men han ga seg jo ikke. Insisterte på å være med på både oldboysturnering og elvefiske. Klatra på hyttetaket for å måkke sne, rodde elvebåt, kjørte scooter, klatra i stolpa og røyka som en skorstein. Det va alltid nåkka på gang. Livet skulle leves til det fulle! Men så, på julaften, på ferie i Thailand, ble det brå stopp. Når man tenke på det, e det vel ikke så overraskanes at du skulle gå på den måten kjære pappa, men for en gangs skyld kunne du kanskje kommet litt for seint?